Jeg både liker og irriterer meg over Facebook. På samme måte som man både kan være glad i og irritere seg over en venn. Venner er noe av det viktigste i livet, man blir avhengig av venner, men de kan også være utrolig irriterende noen ganger. Av og til kan det til og med være nødvendig med en liten pause. En ytterst sjelden gang er det faktisk bare et brudd som kan redde sjelefreden og helsen.
Facebook er jo ikke en person. Facebook har ingen personlige egenskaper. Men min Facebook-verden består av personer som jeg av ulike grunner har valgt eller akseptert som mine venner, altså Facebookvenner. Som kanskje, og kanskje ikke, er noe annet enn det vi tradisjonelt kaller venner. Men uansett er det personer jeg har kjent mer eller mindre godt i løpet av mitt 67-årige liv.
Disse personene er det som gjør at jeg er aktivt til stede på Facebook, og at jeg formidler en del av det jeg tenker og mener og liker til folk fra ulike deler av min livslinje (tidslinje på FB-språk). Og at disse formidler tilbake til meg om saker og ting som jeg ellers aldri hadde fått vite noe om.
Og så bidrar folk med lenker til artikler, blogger og meldinger som stort sett bekrefter mitt eget syn på verden - og det setter jeg veldig pris på, selvfølgelig!(snev av ironi, her..)
Et annet poeng er at jeg, som nå bor alene, har behov for å få utløp for kommentarer til det som sies på radio, leses i avisen, vises på TV, uten å ha en personlig kanal for det der og da. Der kommer faktisk Facebook (og av og til Twitter) inn. Jeg prøver imidlertid å begrense akkurat det, bare så det er sagt.
Det kan imidlertid være irriterende med alle disse fine, gode, søte "ord for dagen" som postes av gode mennesker, men som jeg er for kynisk til å ta til meg. Det kan også være irriterende for meg med alle disse bildene av norsk natur med eller uten mennesker på ski eller med grønne gummistøvler og vindjakker. Men akkurat det er jo faktisk mitt problem. Jeg sliter litt med villmarkslivet, som noen vet.
Jeg mener også å ha forstått Facebooks begrensninger. Facebook er stedet for manifestasjoner og dokumentasjon av livet som spennende, aktivt, morsomt, ironisk, frustrerende, bagatellmessig. Men Facebook er IKKE stedet for personlige problemer (som ikke samtidig speiler et samfunnsmessig problem) - ingen annonserer sin skilsmisse eller depresjon eller oppsigelse på Facebook. Ingen blant mine FB-venner i alle fall. Det må i tilfelle være i etterkant når alt er analysert og forstått.
Men når jeg vet og aksepterer dette, så er det helt greitt. Det nære og vanskelige hører til andre og mer analoge arenaer. Sammen med de analoge versjonene av de gode vennene som selvfølgelig er det viktigste. Og det er jeg glad for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar