I 1991 var jeg på et seminar på Biri, "Bibliotek 2020". Det var et morsomt seminar, med bl al rollespill og kreative tilnærminger til framtiden.
En kveld var det rom for underholdning. Jeg hadde meldt meg på med en enkvinnes-sketsj. Her er noen notater jeg skrev ned før sketsjen.
Den skulle handle om astrologi som ledelsesfilosofi.
Jeg var nå ansatt som astrologisk konsulent i Milky Way, tidligere Fellesmeieriet. Men hadde før det jobbet i Star Oil, tidligere Statoil.
Min oppgave var å passe på at de ansatte passet sammen iht deres horoskop. Horoskopet var det viktigste redskapet for å finne den rette personen.
Nå var Milky Way i en situasjon der det var for mange Krepser i organisasjonen, særlig i bruonstavdelingen. De snakket bare om trygghet og potteplanter. Vi hadde bare én løve der , og den løven hadde dessverre månen i en meget uvanlig (uheldig) konjunksjon med Venus, noe som er problematisk. Dette oppdaget jeg dessverre for sent.
En brukerundersøkelse viste en overvekt av Skorpioner i kefirsegmentet, så det vi nå trengte der var en Fisk i med Pluto i 12. hus og Merkur i 4. Jeg trodde det sto nokså klart i utlysingen, men det viser seg å være vanskelig å finne noen som innrømmet at de har den kombinasjonen.
Jeg har også vært i nær kontakt med markedsavdelingen Aquarius Oil (division of Milky Way) om når det er gunstig å selge store partier av ost mm. Jeg sier f eks "Er dere gale? Dere kan ikke selge nå! Har dere ikke sjekket "Daily Star"? Neptun er i en håpløs posisjon, og det vil ikke endre seg før neste fullmåne".
Osv - jeg bygget det jo litt mer ut ad lib!
torsdag 14. juni 2018
tirsdag 14. mars 2017
My private Iowa
I disse tider i USA er det mye som bringer meg tilbake til mitt år (1965-66) på landet i Iowa som utvekslingsstudent i Ogden, Iowa. Ogden er en liten by i Boone County. I 1965 var det ca 1500 innbyggere i selve Ogden "by". Der lå også Ogden High School som jeg ble "innrullert" i som senior, dvs siste års highschoolstudent.
Jeg vet ikke helt hvorfor AFS sendte meg akkurat dit. Kanskje jeg heller ville til New York eller California. Vi var jo ikke helt upåvirket av amerikanske filmer. Men USA var USA for oss, uansett.
På den tiden bodde jeg i Kirkenes og var elev ved Kirkenes offentlige høyere almenskole, men med en trang til eventyr og drømmer. Og da var ett år i USA med AFS noe av det som var innen rekkevidde, og ikke minst med sjanse for å få foreldreaksept. Mine foreldre var ikke fra Kirkenes, vi hadde flyttet dit fordi min far fikk konsesjon av Kongen i statsråd til å drive Apoteket Renen (ja, det var andre tider for apotekbransjen den gang). Jeg likte meg i Kirkenes, hadde gode venner, men hadde også utferdstrang.
I august 1965 ankom jeg så Ogden, dvs egentlig Beaver, en enda mindre "by" enn Ogden, og skulle bo hos the Jones's som drev en farm i utkanten av Beaver. Ja, de hette faktisk Jones. Det viste seg etterhvert at dette var en anglifisering av det tyske Jons, familiefaren Eugene (Gene) var 3. generasjons tysk innvandrer. Moren i familien var også av tysk avstamning. Hun het nå Madge (etter Magda) og var kommet som tolvåring til USA fra Schleswig Holstein. Hun nektet for å kunne noe tysk, og ville være totalt amerikansk. Gene var jo allerede ganske assimilert. Madge og Gene var så forskjellige som noen ektefolk jeg noengang har observert. Men de hadde uansett fått 3 barn, Delores, Daryl og Deanna. Deanna var like gammel som meg.
Det som også satt igjen av det tyske, var kirketilhørigheten. De tilhørte Missourisynoden , Denne konservative lutheranske retningen hadde ganske mange medlemmer i Ogden-området siden der var mange tysk- og nederlandskættede i området. Og siden jeg selv på den tiden var religiøst interessert, så var det ikke noe problem for meg å være med i kirken hver søndag, synge i kirkekoret (jeg hadde en ganske fin alt) og være med på sosiale aktiviteter. Det var fine og hyggelige mennesker som tok vare på meg og inkluderte meg i fellesskapet. Men jeg merket jo at de var veldig konservative, og mye mer så enn meg.
The Jones's drev en stor farm der de dyrket soyabønner og mais for å fore opp spekalver. Det var gode tider for det i 1965. De hadde det bra. Og alt arbeidet på farmen gjorde Gene selv, med hjelp av sønnen Daryl. Han sto opp før alle oss andre og jobbet hardt hele dagen.
Og der var jeg - det blir vel ikke mer "rural America" enn dette, i 1965.
Jeg lærte utrolig mye om det amerikanske samfunnet og mekanismene der i løpet av det året. Ett eksempel er dette med "dating". Jeg skjønte jo ikke at jeg måtte bli invitert av en gutt for å gå på et sosialt arrangement på skolen (hvis det da ikke var i regi av FHA - Future Homemakers of America). Og de skjønte til gjengjeld ingenting av hvordan dette var i Norge. De trodde også at Norge var kommunistisk siden vi hadde gratis helsetjeneste (noe jeg tok for gitt), apropos Obamacare. Men jeg hadde en fantastisk tid i Ogden, Beaver og Iowa. Ok, jeg lengtet hjem også, men jeg ble for alltid betatt av og glad i så mye av det amerikanske. På 60-tallet var det nok mer magisk enn i dag, men jeg kjenner fortsatt på det når jeg har vært tilbake.
Så kommer jeg til noe jeg har tenkt mye på. Min amerikanske "Dad", Gene, var en stille, rolig, anstendig og vennlig mann. Han var den økonomiske klippen i familien, mens Madge var administrerende direktør for dagliglivet. Så en dag sier han plutselig "I don't like niggers". Jeg ble ganske satt ut og husker ikke at jeg sa noe tilbake. Men jeg husker at jeg tenkte at han nok aldri hadde møtt en neger (det hadde forøvrig heller ikke jeg), og at han derfor sa det ut fra en forestilling om negre som var blitt formidlet via andre. På den tiden var det heller ikke noen negre i den delen av Iowa.
25 år senere var jeg og min familie på besøk hos Madge og Gene og resten av familien i Beaver. Mye var forandret, De var blitt eldre, jordbruket hadde endret seg, og Gene virket desillusjonert. Prisen på soya og mais (som var høy på 60-tallet) hadde gått ned, farmene måtte bli stadig større og mer mekanisert. Deres store farm var for liten, sønnen kunne ikke overta, det var for dyrt, og han hadde dessuten god jobb som langtransportsjåfør.. Store firmaer (også japanske) kjøpte opp farmer og leide inn mexicanere som gårdsarbeidere. Da sier den gode Gene "I feel sorry for them, they are nothing but slaves. This is not right".
Gene, meg og Trine i 1991.
Det var bare det jeg ville si.
Jeg vet ikke helt hvorfor AFS sendte meg akkurat dit. Kanskje jeg heller ville til New York eller California. Vi var jo ikke helt upåvirket av amerikanske filmer. Men USA var USA for oss, uansett.
På den tiden bodde jeg i Kirkenes og var elev ved Kirkenes offentlige høyere almenskole, men med en trang til eventyr og drømmer. Og da var ett år i USA med AFS noe av det som var innen rekkevidde, og ikke minst med sjanse for å få foreldreaksept. Mine foreldre var ikke fra Kirkenes, vi hadde flyttet dit fordi min far fikk konsesjon av Kongen i statsråd til å drive Apoteket Renen (ja, det var andre tider for apotekbransjen den gang). Jeg likte meg i Kirkenes, hadde gode venner, men hadde også utferdstrang.
I august 1965 ankom jeg så Ogden, dvs egentlig Beaver, en enda mindre "by" enn Ogden, og skulle bo hos the Jones's som drev en farm i utkanten av Beaver. Ja, de hette faktisk Jones. Det viste seg etterhvert at dette var en anglifisering av det tyske Jons, familiefaren Eugene (Gene) var 3. generasjons tysk innvandrer. Moren i familien var også av tysk avstamning. Hun het nå Madge (etter Magda) og var kommet som tolvåring til USA fra Schleswig Holstein. Hun nektet for å kunne noe tysk, og ville være totalt amerikansk. Gene var jo allerede ganske assimilert. Madge og Gene var så forskjellige som noen ektefolk jeg noengang har observert. Men de hadde uansett fått 3 barn, Delores, Daryl og Deanna. Deanna var like gammel som meg.
Det som også satt igjen av det tyske, var kirketilhørigheten. De tilhørte Missourisynoden , Denne konservative lutheranske retningen hadde ganske mange medlemmer i Ogden-området siden der var mange tysk- og nederlandskættede i området. Og siden jeg selv på den tiden var religiøst interessert, så var det ikke noe problem for meg å være med i kirken hver søndag, synge i kirkekoret (jeg hadde en ganske fin alt) og være med på sosiale aktiviteter. Det var fine og hyggelige mennesker som tok vare på meg og inkluderte meg i fellesskapet. Men jeg merket jo at de var veldig konservative, og mye mer så enn meg.
The Jones's drev en stor farm der de dyrket soyabønner og mais for å fore opp spekalver. Det var gode tider for det i 1965. De hadde det bra. Og alt arbeidet på farmen gjorde Gene selv, med hjelp av sønnen Daryl. Han sto opp før alle oss andre og jobbet hardt hele dagen.
Og der var jeg - det blir vel ikke mer "rural America" enn dette, i 1965.
Jeg lærte utrolig mye om det amerikanske samfunnet og mekanismene der i løpet av det året. Ett eksempel er dette med "dating". Jeg skjønte jo ikke at jeg måtte bli invitert av en gutt for å gå på et sosialt arrangement på skolen (hvis det da ikke var i regi av FHA - Future Homemakers of America). Og de skjønte til gjengjeld ingenting av hvordan dette var i Norge. De trodde også at Norge var kommunistisk siden vi hadde gratis helsetjeneste (noe jeg tok for gitt), apropos Obamacare. Men jeg hadde en fantastisk tid i Ogden, Beaver og Iowa. Ok, jeg lengtet hjem også, men jeg ble for alltid betatt av og glad i så mye av det amerikanske. På 60-tallet var det nok mer magisk enn i dag, men jeg kjenner fortsatt på det når jeg har vært tilbake.
Så kommer jeg til noe jeg har tenkt mye på. Min amerikanske "Dad", Gene, var en stille, rolig, anstendig og vennlig mann. Han var den økonomiske klippen i familien, mens Madge var administrerende direktør for dagliglivet. Så en dag sier han plutselig "I don't like niggers". Jeg ble ganske satt ut og husker ikke at jeg sa noe tilbake. Men jeg husker at jeg tenkte at han nok aldri hadde møtt en neger (det hadde forøvrig heller ikke jeg), og at han derfor sa det ut fra en forestilling om negre som var blitt formidlet via andre. På den tiden var det heller ikke noen negre i den delen av Iowa.
25 år senere var jeg og min familie på besøk hos Madge og Gene og resten av familien i Beaver. Mye var forandret, De var blitt eldre, jordbruket hadde endret seg, og Gene virket desillusjonert. Prisen på soya og mais (som var høy på 60-tallet) hadde gått ned, farmene måtte bli stadig større og mer mekanisert. Deres store farm var for liten, sønnen kunne ikke overta, det var for dyrt, og han hadde dessuten god jobb som langtransportsjåfør.. Store firmaer (også japanske) kjøpte opp farmer og leide inn mexicanere som gårdsarbeidere. Da sier den gode Gene "I feel sorry for them, they are nothing but slaves. This is not right".
Gene, meg og Trine i 1991.
Det var bare det jeg ville si.
tirsdag 14. oktober 2014
Lavthengende frukter (en allegori)
Lavthengende frukter er de som blir plukket først, de som er lette å ta, de som ikke gjør seg kostbare. Kanskje også de som først blir nedfallsfrukter (der har jeg ingen empiri å komme med, dessverre) og da blir lavere enn lavthengende.
Det sies at det forelagte statsbudsjettet inneholder noen lavthengende frukter - "for Venstre and Kristelig Folkeparti to pick". Altså en taktikk som ikke koster regjeringspartiene for mye cred i forhold til egne velgere, men som kan gi samarbeidspartiene de nødvendige små seirene i forhold til sine velgere.
Politisk taktikeri, med andre ord. Og når da de uføre, miljøbevegelsen, bistandsorganisasjoner, pressen m.fl. hisser seg opp, er det bare da en kamp om å være lavthengende nok? "Ta meg, kjære Venstre eller KrF? Ta meg, jeg henger jo her rett foran deg - hva er problemet? Plukk meg ned!"
Hvem (ikke jeg i hvert fall) vet hvor mye som er avtalt i et bøttekott i Stortinget, men jeg får litt følelsen av at de lavthengende fruktene er lokkemat for å akseptere de mer gjennomgripende endringene som er i ferd med å skje. Små endringer for miljø, små endringer i bistand, litt her og der som framstilles som store seire av samarbeidspartiene. Det er tross alt begrenset hvor mange slike frukter som kan plukkes av andre. Og slik holdes det samarbeidet sammen. Uten at det rokker ved de store endringene. Som de i utgangspunktet var enige i.
Samtidig håper jeg at noen av de lavthengende blir tatt ned, det gjelder særlig de som har minst her i landet. Det er for ille om de skal bli offer i en kamp mellom dem og miljø eller bistand. De siste er nemlig ikke lavthengende, til det er de for mange de er kamper som krever at vi går opp i stigene, overvinner vår høydeskrekk og ubalanse og plukker dem ned i tide, f eks ved neste valg. Miljøet f eks krever så stor innsats at det er snakk om mer enn den nederste delen av epletreet. Men for all del, jeg stemte ikke på denne regjeringen, og vil gjerne at samarbeidspartiene klatrer lenger opp i treet.
søndag 12. oktober 2014
Om Facebook og sånt
Jeg både liker og irriterer meg over Facebook. På samme måte som man både kan være glad i og irritere seg over en venn. Venner er noe av det viktigste i livet, man blir avhengig av venner, men de kan også være utrolig irriterende noen ganger. Av og til kan det til og med være nødvendig med en liten pause. En ytterst sjelden gang er det faktisk bare et brudd som kan redde sjelefreden og helsen.
Facebook er jo ikke en person. Facebook har ingen personlige egenskaper. Men min Facebook-verden består av personer som jeg av ulike grunner har valgt eller akseptert som mine venner, altså Facebookvenner. Som kanskje, og kanskje ikke, er noe annet enn det vi tradisjonelt kaller venner. Men uansett er det personer jeg har kjent mer eller mindre godt i løpet av mitt 67-årige liv.
Disse personene er det som gjør at jeg er aktivt til stede på Facebook, og at jeg formidler en del av det jeg tenker og mener og liker til folk fra ulike deler av min livslinje (tidslinje på FB-språk). Og at disse formidler tilbake til meg om saker og ting som jeg ellers aldri hadde fått vite noe om.
Og så bidrar folk med lenker til artikler, blogger og meldinger som stort sett bekrefter mitt eget syn på verden - og det setter jeg veldig pris på, selvfølgelig!(snev av ironi, her..)
Et annet poeng er at jeg, som nå bor alene, har behov for å få utløp for kommentarer til det som sies på radio, leses i avisen, vises på TV, uten å ha en personlig kanal for det der og da. Der kommer faktisk Facebook (og av og til Twitter) inn. Jeg prøver imidlertid å begrense akkurat det, bare så det er sagt.
Det kan imidlertid være irriterende med alle disse fine, gode, søte "ord for dagen" som postes av gode mennesker, men som jeg er for kynisk til å ta til meg. Det kan også være irriterende for meg med alle disse bildene av norsk natur med eller uten mennesker på ski eller med grønne gummistøvler og vindjakker. Men akkurat det er jo faktisk mitt problem. Jeg sliter litt med villmarkslivet, som noen vet.
Jeg mener også å ha forstått Facebooks begrensninger. Facebook er stedet for manifestasjoner og dokumentasjon av livet som spennende, aktivt, morsomt, ironisk, frustrerende, bagatellmessig. Men Facebook er IKKE stedet for personlige problemer (som ikke samtidig speiler et samfunnsmessig problem) - ingen annonserer sin skilsmisse eller depresjon eller oppsigelse på Facebook. Ingen blant mine FB-venner i alle fall. Det må i tilfelle være i etterkant når alt er analysert og forstått.
Men når jeg vet og aksepterer dette, så er det helt greitt. Det nære og vanskelige hører til andre og mer analoge arenaer. Sammen med de analoge versjonene av de gode vennene som selvfølgelig er det viktigste. Og det er jeg glad for.
fredag 10. oktober 2014
Om å bli/være pensjonist
Egentlig ble jeg pensjonist for 6 år siden. Men det har jeg på en måte fortrengt og fortidd. For det var ingen vanlig pensjon det var snakk om da. Det var gullpensjonen fra Statoil, den gangen de kvittet seg med alle gamlingene i 2007-2008, dvs. de som var over 58 år. Og i den gruppen var definitivt jeg. Jeg var på det tidspunkt 60 år.
Jeg hadde overhodet ikke tenkt å pensjonere meg før jeg måtte. Men tilbudet var så godt at "alle" sa du måtte være dum hvis du ikke tok den pakken. Så det gjorde jeg, jeg er jo ikke dum. Og bare så det er sagt - jeg har ikke angret et sekund på det.
Det mest attraktive med pakken var at man kunne jobbe så mye man ville uten at pensjonen ble redusert. Jeg har derfor jobbet med utrolig mye forskjellig i årene mellom 60 og 67. Har ikke hatt noen ny fast stilling, men har vært libero innenfor ulike sider av kultur- og biblioteksektoren.
Så ble jeg 67 i sommer, da var det slutt på lønnsslipp fra Statoil og over på NAV og pensjonskasser. Det gikk helt bra, og jeg er fornøyd med pensjonen min. NAV og Statoils pensjonskasse setter ingen grenser for hvor mye du kan jobbe ved siden av pensjonen. Men Statens Pensjonskasse og KLP har bestemmelser som gjør at man ikke kan jobbe for offentlig virksomhet uten at pensjonen reduseres eller faller bort. Jeg har en del av pensjonen min i disse kassene.Og siden mine arbeidsgivere de siste 6 frie årene alle har vært offentlige virksomheter, så måtte jeg foreta en vurdering av situasjonen. Jeg kunne starte eget firma, det ville løse saken, men ville jeg det? Var kanskje tiden inne for å bli PENSJONIST?
Så da bestemte jeg meg for å bli ordentlig pensjonist.
Og hvordan oppleves så det?
OK, jeg jobber litt på Sølvberget (Stavanger bibliotek) for s.k. pensjonistlønn (nesten gratis). Jeg er også leder for NBF Rogaland og NBFs opphavsrettsutvalg. Og så er jeg er leder for KINOKINO filmklubb, så jeg har en del å holde på med innenfor det jeg alltid har vært opptatt av.
Uten disse frivillige vervene hadde jeg nok hatt større problemer enn det jeg har med å være ordentlig pensjonist. Det handler om å være aktiv, det handler om å være en del av faglige miljøer, og det handler om å være til nytte. Utover det som er familie, barn og barnebarn som jeg selvsagt også har mer tid til enn før. Til glede for meg, og forhåpentligvis også dem.
Men - jeg sliter litt med å føle meg som en unyttig del av samfunnet, jeg er tross alt helt oppegående, frisk og i stand til å gjøre en innsats. Jeg vet at hvis jeg ville, så kunne jeg sove til kl 11 og ikke gjøre en dritt resten av dagen. Men det strider mot den protestantiske moralen jeg er oppvokst med, og som sitter dypere i meg enn jeg hadde trodd. Plagsomt, eller bra? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det tar sin tid å bli ordentlig pensjonist. Og så synes jeg KLP og SPK burde endre på reglene om pensjonistarbeid i offentlig sektor.
mandag 29. september 2014
Slørdans og sirenesang - OL i Oslo 2022
Hvis det ikke hadde vært så deprimerende og desillusjonerende kunne det sikkert oppleves fascinerende å følge det som nå skjer for å presse fram et ja til OL i Oslo 2022. Det handler om å vinne et flertall i Stortinget mot et flertall i folket. Regner med at alle partier som ikke ennå har bestemt seg er utsatt for et ualminnelig sterkt press fra en godt organisert og millionfinansiert ja-side, med First House som sin produsent av slørdans og sirenesang, altså villedning, faktavridning og forskjønning.
De har vekselsvis prøvd å sminke det gamle liket IOC og forsikre om at det vil gjenoppstå i ny og bedre versjon etter at de er blitt utsatt for Oslo2022s positive og uimotståelige påvirkning. Liksom. Når folk ikke har latt seg lure av dette, prøver de seg med lokkemidler som bedre folkehelse, bedre miljø, en bedre verden, mer menneskerettigheter (siste på banen fra KM Bondevik), nye arbeidsplasser, nye lærlingeplasser, nye anlegg som alle vil ha glede av, og "Hei folkens! Dette blir gøy! Folkefest! Juhu!"
Det var riktignok ikke et sjakktrekk å la en sutrende Heiberg tre fram i dagslys fra skyggeverdenen han ellers befant seg i, her forleden, men det kan være et tegn på at de vet at seieren er i boks, uansett.
Dessverre er nei-siden bare organisert i noen Facebook-sider, riktignok med aktive og dyktige enkeltpersoner.
https://www.facebook.com/NeiTilOslo2022?fref=ts
Men de har ikke millioner og PR-rådgivere. Dermed blir det vanskeligere å drive lobby-virksomhet mot partier og Storting. Dette er en ubalanse som overhodet ikke speiler realitetene i saken.
Av de ubestemte er KrF nå ute med en slørdans av ypperste merke - de vil gå inn for et OL dersom IOC ikke får skattefritak. Problemet er bare at de må stemme for FØR de vet hva betingelsene blir. Og bordet fanger, som alltid. Dermed mener de kanskje å ha ryggen fri uansett, de er både for og i mot nor som er umulig i denne saken. Hvis man ikke tåkelegger og driver symbolpolitikk, og det er jo akkurat det som skjer. Jeg tar det som et klart signal om at de vil stemme ja, med det forbehold. Når det forbeholdet om et år eller to ikke innfris, hva da, KrF? Da har allerede bordet fanget så mange at det ikke betyr noe hva dere mener. Smart trekk, men dessverre for smart.
Jeg stoler i alle fall ikke på Arbeiderpartiet etter at Jonas, Raymond og Gerd har gått sterkt ut med "Ja, dette må vi få til dere!" LO-leder Gerd Kristiansen oppsiktsvekkende nok uten å ha behandlet det i noe organ i den demokratiske og mektige fagorganisasjonen hun representerer. Det nytter ikke da å si "Jeg representerer bare meg selv i dette". Min tillit til hennes demokratiske vurderingsevne er nå helt på bånn.
NRK opptrer som vanlig som mikrofonstativ for Ja til OL. Senest i politisk kvarter i morges, der bare ja-folk fikk slippe til. Ingen nei-folk var representert. Av og til er det kanskej bra at bare 5% av befolkningen hører på P2.
Så jeg er pessimist. Selv om jeg tenker på 1972 og 1994 - der var hele maktapparatet og et stortingsflertall for EEC/EU og flertallet i folket var av en annen oppfatning. Det var nemlig noen viktige forskjeller: Nei-siden var godt organisert og det ble folkeavstemninger begge gangene. Hvis Stortinget skulle ha avgjort saken hadde vi vært EU-medlemmer i dag.
De har vekselsvis prøvd å sminke det gamle liket IOC og forsikre om at det vil gjenoppstå i ny og bedre versjon etter at de er blitt utsatt for Oslo2022s positive og uimotståelige påvirkning. Liksom. Når folk ikke har latt seg lure av dette, prøver de seg med lokkemidler som bedre folkehelse, bedre miljø, en bedre verden, mer menneskerettigheter (siste på banen fra KM Bondevik), nye arbeidsplasser, nye lærlingeplasser, nye anlegg som alle vil ha glede av, og "Hei folkens! Dette blir gøy! Folkefest! Juhu!"
Det var riktignok ikke et sjakktrekk å la en sutrende Heiberg tre fram i dagslys fra skyggeverdenen han ellers befant seg i, her forleden, men det kan være et tegn på at de vet at seieren er i boks, uansett.
Dessverre er nei-siden bare organisert i noen Facebook-sider, riktignok med aktive og dyktige enkeltpersoner.
https://www.facebook.com/NeiTilOslo2022?fref=ts
Men de har ikke millioner og PR-rådgivere. Dermed blir det vanskeligere å drive lobby-virksomhet mot partier og Storting. Dette er en ubalanse som overhodet ikke speiler realitetene i saken.
Av de ubestemte er KrF nå ute med en slørdans av ypperste merke - de vil gå inn for et OL dersom IOC ikke får skattefritak. Problemet er bare at de må stemme for FØR de vet hva betingelsene blir. Og bordet fanger, som alltid. Dermed mener de kanskje å ha ryggen fri uansett, de er både for og i mot nor som er umulig i denne saken. Hvis man ikke tåkelegger og driver symbolpolitikk, og det er jo akkurat det som skjer. Jeg tar det som et klart signal om at de vil stemme ja, med det forbehold. Når det forbeholdet om et år eller to ikke innfris, hva da, KrF? Da har allerede bordet fanget så mange at det ikke betyr noe hva dere mener. Smart trekk, men dessverre for smart.
Jeg stoler i alle fall ikke på Arbeiderpartiet etter at Jonas, Raymond og Gerd har gått sterkt ut med "Ja, dette må vi få til dere!" LO-leder Gerd Kristiansen oppsiktsvekkende nok uten å ha behandlet det i noe organ i den demokratiske og mektige fagorganisasjonen hun representerer. Det nytter ikke da å si "Jeg representerer bare meg selv i dette". Min tillit til hennes demokratiske vurderingsevne er nå helt på bånn.
NRK opptrer som vanlig som mikrofonstativ for Ja til OL. Senest i politisk kvarter i morges, der bare ja-folk fikk slippe til. Ingen nei-folk var representert. Av og til er det kanskej bra at bare 5% av befolkningen hører på P2.
Så jeg er pessimist. Selv om jeg tenker på 1972 og 1994 - der var hele maktapparatet og et stortingsflertall for EEC/EU og flertallet i folket var av en annen oppfatning. Det var nemlig noen viktige forskjeller: Nei-siden var godt organisert og det ble folkeavstemninger begge gangene. Hvis Stortinget skulle ha avgjort saken hadde vi vært EU-medlemmer i dag.
fredag 26. september 2014
Krigens uutholdelige letthet
Aslak Sira Myhre har i dag et innlegg i Dagsavisen om det positive ved krigsfrykten under den kalde krigen, han argumenterer med at det førte til at land og folk ble mer tilbakeholdne med krigslysten. I motsetning til nå.
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread305722/#post_305722
Jeg er født i 1947 og har dermed vokst opp i skyggen av Krigen. Det var mye snakk om den, og rasjoneringskortene lå fortsatt i kjøkkenskuffen. Samtidig var det optimisme og fremtidstro, nå kunne det bare gå en vei, og det var oppover. Krigen var over, og ingen kunne tenke seg eller ønske en ny, selv med de klare motsetningene som hadde etablert seg i etterkrigsverdenen.
På 60-tallet bodde jeg nær den sovjetiske grensen. Kan ikke huske at vi var redde for krig med den mektige naboen, det var kanskje underforstått. Så var det ikke så lenge siden krigens slutt, og da ble jo Sovjet sett på som frigjørere i Finnmark. Mange i Kirkenes hadde også vært partisaner og kjempet sammen med sovjetiske styrker mot tyskerne.
Det jeg imidlertid husker er frykten for de kjernefysiske sprengningene på Novaja Semlja. Hva med om det ikke var nok tilfluktsrom, om det ville føre til radioaktiv melk og vi alle ville bli syke og eventuelt dø som et resultat av det? Det var en veldig konkret frykt - og et resultat av den kalde krigen. Husker jeg skrev en litt ha-stemt novelleaktig stil som jeg kalte "Tilfluktsrommet". Fikk bare G+..
Midt på 60-tallet var jeg ett år i USA som utvekslingsstudent, i en liten by i Iowa, i det ultimate Midtvesten der innvandra skandinaver, tyskere og hollendere dominerte med sin lutheranske/reformistiske forståelse av verden. Vietnamkrigen raste, Lyndon B Johnsen var president.
I Ogden, Iowa, var budskapet i skole og media temmelig klart: kommunismen var bare ond, de amerikanske idealer og samfunnsorden var bare gode. Og det var nødvendig å kjempe for disse idealer, om så i en krig i en fjern og ukjent del av verden. Flere av guttene som gikk ut av high school sammen med meg, vervet seg eller ble "drafted" til denne krigen mot ondskapen. Krigen var imidlertid langt borte, og det var først da jeg kom tilbake til Norge at jeg riktig forsto hva det gikk i. Jeg ble en krigsmotstander.
Vietnamkrigen tok slutt, og verden og jeg trakk et lettelsens sukk.
Min mest personlige opplevelse av krigsfrykt var i 1979. Da gikk Sovjet inn i Afghanistan, Kina gikk inn i Vietnam. Alt dette var langt borte. Likevel førte det til en angst, en ubalanse i meg. Jeg satt der med en nokså ny jentebaby og en annen datter på 7 år, og jeg husker at jeg tenkte: "Hvordan skal jeg klare å beskytte dere stakkars små i denne krigerske og voldelige verden?". Jeg var rett og slett redd. Det var aldri snakk om at Norge skulle bidra i disse konfliktene den gangen, men likevel var jeg redd. Verden var ikke fredelig. Krig var fortsatt mulig. Og jeg hadde noen å beskytte.
I 2003 bodde jeg i London og gikk i tog med 1 million andre i protest mot Irak-krigen - under banneret "NOT IN MY NAME". Nå har protestene stilnet. Irak er i oppløsning. Krigen var basert på løgn. Hva har skjedd? Hva har vi lært?
Krig er fortsatt krig, men kalles nå gjerne noe annet. Vi lever tross alt i eufemismenes tid.
Krigens retorikk er imidlertid tidløs og alltid lett gjenkjennelig.
Jeg kjenner ikke nå på den personlige angsten jeg følte i 1979, men jeg er bekymret, urolig og sint. Jeg stoler ikke på lederne. Det er blitt så lett - vi går til krig uten diskusjon og refleksjon. Argumentene er de samme, det er for å beskytte uskyldige mennesker mot overgrep og vold, men resultatet er altfor ofte kaos og mer vold og konflikt. Og en ting er retorikken, en annen ting er andre bakenforliggende motiver.
Finnes det virkelig ikke andre løsninger?
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread305722/#post_305722
Jeg er født i 1947 og har dermed vokst opp i skyggen av Krigen. Det var mye snakk om den, og rasjoneringskortene lå fortsatt i kjøkkenskuffen. Samtidig var det optimisme og fremtidstro, nå kunne det bare gå en vei, og det var oppover. Krigen var over, og ingen kunne tenke seg eller ønske en ny, selv med de klare motsetningene som hadde etablert seg i etterkrigsverdenen.
På 60-tallet bodde jeg nær den sovjetiske grensen. Kan ikke huske at vi var redde for krig med den mektige naboen, det var kanskje underforstått. Så var det ikke så lenge siden krigens slutt, og da ble jo Sovjet sett på som frigjørere i Finnmark. Mange i Kirkenes hadde også vært partisaner og kjempet sammen med sovjetiske styrker mot tyskerne.
Det jeg imidlertid husker er frykten for de kjernefysiske sprengningene på Novaja Semlja. Hva med om det ikke var nok tilfluktsrom, om det ville føre til radioaktiv melk og vi alle ville bli syke og eventuelt dø som et resultat av det? Det var en veldig konkret frykt - og et resultat av den kalde krigen. Husker jeg skrev en litt ha-stemt novelleaktig stil som jeg kalte "Tilfluktsrommet". Fikk bare G+..
(High school picture 1966)
Midt på 60-tallet var jeg ett år i USA som utvekslingsstudent, i en liten by i Iowa, i det ultimate Midtvesten der innvandra skandinaver, tyskere og hollendere dominerte med sin lutheranske/reformistiske forståelse av verden. Vietnamkrigen raste, Lyndon B Johnsen var president.
I Ogden, Iowa, var budskapet i skole og media temmelig klart: kommunismen var bare ond, de amerikanske idealer og samfunnsorden var bare gode. Og det var nødvendig å kjempe for disse idealer, om så i en krig i en fjern og ukjent del av verden. Flere av guttene som gikk ut av high school sammen med meg, vervet seg eller ble "drafted" til denne krigen mot ondskapen. Krigen var imidlertid langt borte, og det var først da jeg kom tilbake til Norge at jeg riktig forsto hva det gikk i. Jeg ble en krigsmotstander.
Vietnamkrigen tok slutt, og verden og jeg trakk et lettelsens sukk.
Min mest personlige opplevelse av krigsfrykt var i 1979. Da gikk Sovjet inn i Afghanistan, Kina gikk inn i Vietnam. Alt dette var langt borte. Likevel førte det til en angst, en ubalanse i meg. Jeg satt der med en nokså ny jentebaby og en annen datter på 7 år, og jeg husker at jeg tenkte: "Hvordan skal jeg klare å beskytte dere stakkars små i denne krigerske og voldelige verden?". Jeg var rett og slett redd. Det var aldri snakk om at Norge skulle bidra i disse konfliktene den gangen, men likevel var jeg redd. Verden var ikke fredelig. Krig var fortsatt mulig. Og jeg hadde noen å beskytte.
I 2003 bodde jeg i London og gikk i tog med 1 million andre i protest mot Irak-krigen - under banneret "NOT IN MY NAME". Nå har protestene stilnet. Irak er i oppløsning. Krigen var basert på løgn. Hva har skjedd? Hva har vi lært?
Krig er fortsatt krig, men kalles nå gjerne noe annet. Vi lever tross alt i eufemismenes tid.
Krigens retorikk er imidlertid tidløs og alltid lett gjenkjennelig.
Jeg kjenner ikke nå på den personlige angsten jeg følte i 1979, men jeg er bekymret, urolig og sint. Jeg stoler ikke på lederne. Det er blitt så lett - vi går til krig uten diskusjon og refleksjon. Argumentene er de samme, det er for å beskytte uskyldige mennesker mot overgrep og vold, men resultatet er altfor ofte kaos og mer vold og konflikt. Og en ting er retorikken, en annen ting er andre bakenforliggende motiver.
Finnes det virkelig ikke andre løsninger?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
