Lavthengende frukter (en allegori)

Som eier av opptil flere (to) epletrær, så vet jeg ganske mye om lavthengende frukter. Jeg kan kanskje til og med kalles en ekspert på det. Særlig siden jeg ikke er veldig høy, og heller ikke er helt stødig i stiger eller høyder.

Lavthengende frukter er de som blir plukket først, de som er lette å ta, de som ikke gjør seg kostbare. Kanskje også de som først blir nedfallsfrukter (der har jeg ingen empiri å komme med, dessverre) og da blir lavere enn lavthengende.

Det sies at det forelagte statsbudsjettet inneholder noen lavthengende frukter - "for Venstre and Kristelig Folkeparti to pick". Altså en taktikk som ikke koster regjeringspartiene for mye cred i forhold til egne velgere, men som kan gi samarbeidspartiene de nødvendige små seirene i forhold til sine velgere.

Politisk taktikeri, med andre ord. Og når da de uføre, miljøbevegelsen, bistandsorganisasjoner, pressen m.fl. hisser seg opp, er det bare da en kamp om å være lavthengende nok? "Ta meg, kjære Venstre eller KrF? Ta meg, jeg henger jo her rett foran deg - hva er problemet? Plukk meg ned!"

Hvem (ikke jeg i hvert fall) vet hvor mye som er avtalt i et bøttekott i Stortinget, men jeg får litt følelsen av at de lavthengende fruktene er lokkemat for å akseptere de mer gjennomgripende endringene som er i ferd med å skje. Små endringer for miljø, små endringer i bistand, litt her og der som framstilles som store seire av samarbeidspartiene. Det er tross alt begrenset hvor mange slike frukter som kan plukkes av andre. Og slik holdes det samarbeidet sammen. Uten at det rokker ved de store endringene. Som de i utgangspunktet var enige i.

Samtidig håper jeg at noen av de lavthengende blir tatt ned, det gjelder særlig de som har minst her i landet. Det er for ille om de skal bli offer i en kamp mellom dem og miljø eller bistand. De siste  er nemlig ikke lavthengende, til det er de for mange de er kamper som krever at vi går opp i stigene, overvinner vår høydeskrekk og ubalanse og plukker dem ned i tide, f eks ved neste valg. Miljøet f eks krever så stor innsats at det er snakk om mer enn den nederste delen av epletreet. Men for all del, jeg stemte ikke på denne regjeringen, og vil gjerne at samarbeidspartiene klatrer lenger opp i treet.

Om Facebook og sånt

Jeg både liker og irriterer meg over Facebook. På samme måte som man både kan være glad i og irritere seg over en venn. Venner er noe av det viktigste i livet, man blir avhengig av venner, men de kan også være utrolig irriterende noen ganger. Av og til kan det til og med være nødvendig med en liten  pause. En ytterst sjelden gang er det faktisk bare et brudd som kan redde sjelefreden og helsen.

Facebook er jo ikke en person. Facebook har ingen personlige egenskaper. Men min Facebook-verden består av personer som jeg av ulike grunner har valgt eller akseptert som mine venner, altså Facebookvenner. Som kanskje, og kanskje ikke, er noe annet enn det vi tradisjonelt kaller venner. Men uansett er det personer jeg har kjent mer eller mindre godt i løpet av mitt 67-årige liv.

Disse personene er det som gjør at jeg er aktivt til stede på Facebook, og at jeg formidler en del av det jeg tenker og mener og liker til folk fra ulike deler av min livslinje (tidslinje på FB-språk). Og at disse formidler tilbake til meg om saker og ting som jeg ellers aldri hadde fått vite noe om.

Og så bidrar folk med lenker til artikler, blogger og meldinger som stort sett bekrefter mitt eget syn på verden - og det setter jeg veldig pris på, selvfølgelig!(snev av ironi, her..)

Et annet poeng er at jeg, som nå bor alene, har behov for å  få utløp for kommentarer til det som sies på radio, leses i avisen, vises på TV, uten å ha en personlig kanal for det der og da. Der kommer faktisk Facebook (og av og til Twitter) inn. Jeg prøver imidlertid å begrense akkurat det, bare så det er sagt.

Det kan imidlertid være irriterende med alle disse fine, gode, søte "ord for dagen" som postes av gode mennesker, men som jeg er for kynisk til å ta til meg. Det kan også være irriterende for meg med alle disse bildene av norsk natur med eller uten mennesker på ski eller med grønne gummistøvler og vindjakker. Men akkurat det er jo faktisk mitt problem. Jeg sliter litt med villmarkslivet, som noen vet.

Jeg mener også å ha forstått Facebooks begrensninger. Facebook er stedet for manifestasjoner og dokumentasjon av livet som spennende, aktivt, morsomt, ironisk, frustrerende, bagatellmessig. Men Facebook er IKKE stedet for personlige problemer (som ikke samtidig speiler et samfunnsmessig problem) - ingen annonserer sin skilsmisse eller depresjon eller oppsigelse på Facebook. Ingen blant mine FB-venner i alle fall. Det må i tilfelle være i etterkant når alt er analysert og forstått.

Men når jeg vet og aksepterer dette, så er det helt greitt. Det nære og vanskelige hører til andre og mer analoge arenaer. Sammen med de analoge versjonene av de gode vennene som selvfølgelig er det viktigste. Og det er jeg glad for.

Om å bli/være pensjonist

Egentlig ble jeg pensjonist for 6 år siden. Men det har jeg på en måte fortrengt og fortidd. For det var ingen vanlig pensjon det var snakk om da. Det var gullpensjonen fra Statoil, den gangen de kvittet seg med alle gamlingene i 2007-2008, dvs. de som var over 58 år. Og i den gruppen var definitivt jeg. Jeg var på det tidspunkt 60 år.

Jeg hadde overhodet ikke tenkt å pensjonere meg før jeg måtte. Men tilbudet var så godt at "alle" sa du måtte være dum hvis du ikke tok den pakken. Så det gjorde jeg, jeg er jo ikke dum. Og bare så det er sagt - jeg har ikke angret et sekund på det.

Det mest attraktive med pakken var at man kunne jobbe så mye man ville uten at pensjonen ble redusert. Jeg har derfor jobbet med utrolig mye forskjellig i årene mellom 60 og 67. Har ikke hatt noen ny fast stilling, men har vært libero innenfor ulike sider av kultur- og biblioteksektoren.

Så ble jeg 67 i sommer, da var det slutt på lønnsslipp fra Statoil og over på NAV og pensjonskasser. Det gikk helt bra, og jeg er fornøyd med pensjonen min. NAV og Statoils pensjonskasse setter ingen grenser for hvor mye du kan jobbe ved siden av pensjonen. Men Statens Pensjonskasse og KLP har bestemmelser som gjør at man ikke kan jobbe for offentlig virksomhet uten at pensjonen reduseres eller faller bort. Jeg har en del av pensjonen min i disse kassene.Og siden mine arbeidsgivere de siste 6 frie årene alle har vært offentlige virksomheter, så måtte jeg foreta en vurdering av situasjonen. Jeg kunne starte eget firma, det ville løse saken, men ville jeg det? Var kanskje tiden inne for å bli PENSJONIST?

Så da bestemte jeg meg for å bli ordentlig pensjonist.

Og hvordan oppleves så det?

OK, jeg jobber litt på Sølvberget (Stavanger bibliotek) for s.k. pensjonistlønn (nesten gratis). Jeg er også  leder for NBF Rogaland og NBFs opphavsrettsutvalg. Og så er jeg er leder for KINOKINO filmklubb, så jeg har en del å holde på med innenfor det jeg alltid har vært opptatt av.

Uten disse frivillige vervene hadde jeg nok hatt større problemer enn det jeg har med å være ordentlig pensjonist. Det handler om å være aktiv, det handler om å være en del av faglige miljøer, og det handler om å være til nytte. Utover det som er familie, barn og barnebarn som jeg selvsagt også har mer tid til enn før. Til glede for meg, og forhåpentligvis også dem.

Men - jeg sliter litt med å føle meg som en unyttig del av samfunnet, jeg er tross alt helt oppegående, frisk og i stand til å gjøre en innsats. Jeg vet at hvis jeg ville, så kunne jeg sove til kl 11 og ikke gjøre en dritt resten av dagen. Men det strider mot den protestantiske moralen jeg er oppvokst med, og som sitter dypere i meg enn jeg hadde trodd. Plagsomt, eller bra? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det tar sin tid å bli ordentlig pensjonist. Og så synes jeg KLP og SPK burde endre på reglene om pensjonistarbeid i offentlig sektor.