Det nærmer seg 60-årsfeiring!

Og nervene er litt frynsete. Men med den gjengen som kommer, kan det jo ikke bli mislykket. Eller...?

Et tegn på min litt altererte sinnstilstand er at jeg har sjekket 10-dagersvarslet på http://www.yr.no/ flere ganger for dagen. (Kan forøvrig anbefale det nettstedet)

Men vær er ikke alt, som kjent. Har rimelig god kontroll. Nå er det bordplassering som er den største utfordringen. I følge noen eksperter er en god sammsetning ved bordet nøkkelen til suksess. Men med så interessante og morsomme mennesker som vi snakker om her, kan de vel plasseres hvor som helst, og det blir en suksess!?

(Her har det nok vært noe galt med bordplasseringen...)

Jeg gleder meg mest. La det være sagt.

Slik kjører man til Sjøberg Ferie (fra Stavanger):

Lillebror Livar er blitt LITT større

Power to the newly born!!

Storesøster og lillebror

Stolt storesøster!

Ny i verden

Karl Marx Hof

Var i Wien nettopp (langhelg sammen med min kjære søster for å feire min 60-årsdag). Der er det mye å se, ikke minst på arkitekturfronten. Dessverre har de dårlig med guidede arkitektur-turer, men det går jo an å ta seg fram på egen hånd, med en god guidebok i sekken.

En dag (søsteren var da i et møte) tok jeg trikk D til Heiligenstadt. Målet var å se nærmere på Karl Marx Hof, et boligkompleks fra slutten av 1920-tallet. Perioden kalles "Rote Wien", siden Wien da ble styrt av et sosialistisk/sosialdemokratisk flertall. Wien ble da et utstillingsvindu for bl.a. sosial boligbygging i stor stil. Kjente arkitekter tegnet store boligkomplekser spredt rundt i byen, i alt 400. Et av de mest kjente av disse er Karl Marx Hof i Heiligenstadt. Komplekset strekker seg 1,2 kilometer og rommer ca 1500 leiligheter. Det banebrytende på 20-tallet var at leilighetene hadde innlagt vann (om ikke bad - derimot var der store fellesbadeanlegg), vannklosett og veranda. Anlegget inneholdt og inneholder også butikker, barnehage, bibliotek, vaskeri m.m.

Selv om dette er et gigantisk kompleks og leilighetene ikke er av en størrelse og standard som folk forventer i dag, så er det fortsatt mange elementer som klart viser den vekt det ble lagt på estetikk og trivsel i tillegg til en forenkling av hverdagen. Store lyse "gårdsrom" med fellesarealer, beplantning og sitteplasser, en oppbrytning av bygningsmassen og arkitektoniske detaljer som gleder øyet.

Man ville vel ikke bygget slik i dag, men da var det om å gjøre å få bygd mange leiligheter. Det var også behovet da den såkalte hesteskoblokka i Hammerfest bygget i forbindelse med at Findus utvidet sin virksomhet. Interessant å sammelikne de to byggeriene. (Jeg var nokså nylig også i Hammerfest og så blokka med egne øyne).

Som en bonus på trikketuren i Wien fikk jeg også sett Hundertwassers fjernvarmeanlegg. Slik går det også an å gjøre det!

Vox populi aka Espen Thorsby

Espen Thorsby heter en mann, og han er visstnok direktør i noe som heter RiksTV (høres trygt og sosialdemokratisk ut, men jeg vet sannelig ikke...). I tillegg er han en selvoppnenvt folkets røst. Han taler i alle fall på vegne av "oss alle" (dessverre unntatt meg) når det gjelder hva vi vil se på. Bl.a. har han i sin folkelige visdom funnet ut at TV2 Nyhetskanalen går langt utenpå BBC World, og at det derfor skulle dekke mitt og alle andres behov for nyhetstjenester her i steinrøysa. Han sier nemlig følgende i Morgenbladet 15.juni:

"Spørsmål: Dere ha sagt at TV2s Nyhetskanalen er blitt så bra at det ikke er behov for utenlandske nyhetskanaler?

Svar: Det har vi uttalt. Når vi gjorde vår prioritering, så konkluderte vi med at TV2s nyhetskanal dekker de fleste behov. dessuten er det ingen som ser på de utenlandske nyhetskanalene."

Min kommentar: Nei, det er jo klart, hvis de ikke er tilgjengelige...

Jeg gremmes. Men folket har talt, ved sin selvutnevnte representant, herr Espen Thorsby.

Skal vi le av dette?

"If this expansion meant progress [...] it also threatened a delicately balanced order of private secrets and public knowledge, in particular that boundary between what was to be kept privileged and what could be shared between oneself and society, oneself and one's family, parents, spouse or sweetheart".

Nei, det er ikke snakk om Facebook og lignende - dette er en gjengivelse av diskusjonen på slutten av 1800-tallet, da elektrisiteten gjorde sitt inntog i den vestlige verden, fra boken "When old technologies were new" av Carolyn Marvin.

"Electrical experts worried among themselves, and reprinted the worries of others, that electricity would alter for the worse and forever familiar forms of social knowledge and habits of association, and the usual ways of keeping them under the control of the proper people".

Akk ja, det var da også starten på ekspertveldet.

Men der var jo mer optimistiske røster også. Scientific American skrev i 1880 at dette var "nothing less than a new organization of society" som ville føre til en forbedring og forenkling av alle små onder og irritasjoner som gjorde livet før så arbeidkrevende og utilfredsstillende.

Nei, vi ler vel ikke av dette, gjør vi?

Det er ikke så lenge siden seriøse eksperter mente av internett ville bety slutten på virkelige sosiale relasjoner (http://news-service.stanford.edu/news/2000/february16/internetsurvey-216.html), nå er synspunktene langt mer nyanserte.

Det viser dessuten at det gamle ordtaket stadig gjelder: "Det er vanskelig å spå, særlig om framtiden".

Her er mer om Carolyn Marvins bok:

http://www.us.oup.com/us/catalog/general/subject/HistoryOther/HistoryofTechnology/?view=usa&ci=9780195063417

Steve Bells referanse til Gin Lane (Hogarth)

William Hogarth var ved anledning en skikkelig politisk propagandist. Bl.a. laget han to "plakater" for å understøtte regjeringens anslag mot forbruket av gin, skremmebildet "Gin Lane" (1751), og den samme regjerings fremme av det engelske ølet, et bilde av den harmoniske og framgangsrike "Beer Street". "Gin Lane" er det mest kjente av disse to bildene, og det er dessuten et kjent referansebilde når det gjelder alkoholens forbannelser.

I januar var jeg på en utstilling i London av Hogarths moral-serier, inkludert "Gin Lane", men også et par "tegneserier" som viser hvordan mennesker forfaller raskt hvis de velger feil og havner i dårlig selskap, slik som i "A Rake's Progress". Interessant utstilling.

Jeg pleier å sjekke Steve Bells politiske strek i Guardian jevnlig, og i forbindelse med Boris Jeltsins død dukket denne referansen til "Gin Lane" opp:

http://www.guardian.co.uk/cartoons/stevebell/0,,2065048,00.html

Her er originalen:

http://www.library.northwestern.edu/spec/hogarth/Decay11.html

Lenge siden sist...

Det er nærmere en og en halv måned siden jeg skrev noe på bloggen. Jeg kan ikke gi noen fornuftig forklaring på hvorfor. Kanskje jeg ikke har hatt noe å meddele? Men det har jeg jo. jeg er like opptatt av ting og har like mange tanker som før - minst!

Akkurat nå driver jeg og baler med følgende problemstilling: Skal jeg ta mot tilbudet om Statoils pensjonspakke eller ikke? I følge en del kommentatorer er det en gullkantet avtale som man bare må ta og løpe av gårde før de ombestemmer seg.

Gullet består egentlig i at man kan jobbe så mye man vil ved siden av uten at pensjonen reduseres. Man kan selvsagt ikke jobbe i StatoilHydro (!!), men so what? En god anledning til å prøve noe annet f.eks.?

Strikking?

Påskebetraktninger fra et loft

Slik så himmelen ut fra loftet mitt skjærtorsdag:



Den skifter hver dag. I dag snør det. Gruer meg til Urban Sjøfront skal vokse opp som giftige kjempehøye paddehatter rett i glaningen og ta fra meg både himmelen og Ryfylke. Unngår å lese om planene når det dukker opp i avisen. Kall meg struts, men jeg hørte akkurat på radioen i dag at personer som bekymrer seg, blir fete... !! I tillegg må ikke kvinner spise sukker leste jeg på nettet i morges. Hva skal en stakkar gjøre? Av og til kan det være sunt å stikke hodet i sanden.

Har vært hjemme i påsken i år. Det har vært godt, men jeg merker en viss rastløshet når jeg ikke klarer å få gjort det jeg har satt meg fore eller bare slappe skikkelig av. Pensjonisttilværelsen er nok ikke noe for meg - ennå.

Apropos radio. Radioen er alltid med meg når jeg har fri og er hjemme. Selv om den med jevne mellomrom forårsaker et økt adrenalin-nivå. Astri anbefaler meg å skifte kanal, så nå prøver jeg å høre på P1 i dag. Skifter ellers mellom P2 og Alltid nyheter, der den siste er et oppkok av det som tidligere har vært på P2. Dermed blir variasjonene minst halvert og gjentakelsene minst fordoblet. Noen programmer irritererer meg dessuten i utgangspunktet. Ha-stemte reportasjer uten et eneste streif av humor eller humør. Siden jeg ikke ønsker å være injurierende skal jeg ikke nevne navn, men "Sånn er livet" kan være en god kandidat mange ganger.

Så er det "Kunstreisen" som av en eller merkelig grunn får fortsette år etter år. Programmet kunne vært interessant, men der er jo kun EN kunsthistoriker som får drive sin belæring med en beundrende kvinnelig elev (under dekke av programleder) ved sine føtter. Dennes rolle er å komme med anerkjennende "Mmmm" eller ta seg av den følelsesmessige siden av saken "Her var det vakkert" osv. Kan man ikke snart få inn flere aktører i et kunstprogram som dette? Eller er de to personene ansatt på livstid for å inneha akkurat disse sementerte rollene? Say no more..

Dermed har jeg fått opp adrenalin-nivået også i dag. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller var det omvendt?


God påske!

Tiden flyr...

Tiden flyr avgårde, og bloggen har blitt nedprioritert de siste ukene. Regner forøvrig ikke med at massene sitter og venter på nye budskap fra meg, så antakelig har ingen skade skjedd.

Det nærmer meg 60-årsdagen min, og mange har takket ja til å være med på festen 25. august. Det gleder meg faktisk usigelig. Og jeg har begynt å glede meg, virkelig glede meg til den dagen. Jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å feire.

60-årsdagen skal feires på Sjøberg Ferie på Rennesøy. Det er rett i sjøkanten, så hvis været blir fint, er det en ekstra bonus:

Men før det skal mye skje. Mitt nye lille guttebarnebarn skal for eksempel komme til verden i juli. Dette til nå ukjente lille vesen skal komme inn i familien og bli en selvfølgelig del av den. På samme måte som vi alle har blitt det en gang.

PC er montert!!

Nå er faktisk min mye PC montert. Riktignok med minimal innsats fra min side... Min kjekke, søte og flinke datter Trine tok saken, og i løpet av et par timer var alt på plass. Svigersønn Hansi var også involvert, særlig på lydsiden. Alt dette mens jeg så på TV, varmet pizza og drakk et glass fredagsvin. Slik ser det ut nå (se bildet på forrige blog-post):

Nå gjenstår bare å få opp mailen og få overført dokumenter, bilder m.m., men DET skal jeg klare selv. Det er tross alt bare når der kabler og duppeditter inne i bildet at jeg går i blank.

Montering av ny PC

Jeg har fått ny PC. Den har stått uutpakket i flere uker nå. Alt for mange deler og kabler. Den gamle PCen fungerer fortsatt utmerket, så jeg klamrer meg til den. Regner med at noe vil gå alvorlig galt når jeg skal koble alt dette sammen og så skur på strømmen...

Terje Mosnes skrev i Dagbladet i dag om dette med å kjøpe ny PC og så være på telefonen til leverandøren - en av de mest frustrerende opplevelser i verden. Jeg vet ikke om det finnes en rangeringsliste her.. over de meste frustrerende opplevelser i verden, altså. Det finnes jo slike lister for alt mulig. Nylig hørte jeg at verdense veste lyd var kåret.

Det er dette som gjør at man ikke setter i gang med liv og lyst. Man vet at et eller annet kommer til å gå galt, og at det ikke er hjelp å få..

Slik ser min nye PC ut akkurat nå (det er en laptop):

Lange vennskap i Alta

I helgen var jeg i Alta. Min venninne Eva fra Kirkenes fylte 60 år. som den første fra den gamle gjengen. Det var en storartet helg, på alle måter!

En stor opplevelse var et besøk på Alta Igloo Hotel (ishotellet) fredag kveld. Hver vinter bygges det opp et nytt hotell av is og sne. Isen tas fra Alta-elva. Den brukes til benker, bardisk og diverse, samt de mest fantastiske isskulpturer. Blandingen av lys, snø og is var helt magisk. Hotellet inneholder et kapell for vielser, samt en brudesuite for overnatting, i tillegg til 30 vanlige rom. Overnatting fristet ikke meg, men jeg var begeistret over resten.

Bildene kan på ingen måte yte rettferdighet, siden blitsen slo ut, og magien ligger i spillet mellom mørke, skygge og lys. Likevel:






Her er adressen til nettstedet for hotellet: http://www.ice-alta.no

Her finner du mye finere bilder!

Ser du forskjellen?

En terrormistenkt gjennomsiktig plastpose med låsmekanisme:






En godkjent ikke-terrorplastpose med låsemekanisme:




Jeg ble stoppet på Sola med en terrormistenkt gjennomsiktig plastpose, ellers var alt i henhold til regelverket. Morske damer var i ferd med å bringe meg inn til avhør, men jeg klarte å være ydmyk nok til å slippe det.

Fornuften har abdisert. I alle fall i Avinor. Den Gud har gitt en Securitas-uniform har han definitivt ikke automatisk gitt forstand.

Thrilleren om Åndsverkloven fortsetter

I dag foreligger høringsutkast til nye forksrifter til ÅVL, 1 1/2 år + etter behandlingen i Stortinget av endringene i loven. For det dramaet den gang henvises til NBFs nettsted som fulgte kampen på nært hold, med alle direkte sverdslag, bakholdsangrep og de vanlige løgnkampanjer. Hvem vant? Vi vant, på tross av et propaganda-apparat Goebbels verdig på den andre siden. (På denne bloggen trenger jeg ikke være saklig). Saklighet (med noen mer perfide innslag) var ellers vårt varemerke i den krigen.

Her er vi på Stortinget, Frode, Vebjørn og jeg:





Men vi visste jo at seieren ikke var sikret før forskriftene også var på plass. Det tar visst aldri slutt.

Det blir spennende kveldsarbeid fremover ("my regular night job") - håper vi slipper de store nervepåkjenningene denne gangen.

Blogging og scrapbooking

På slutten av 1800-tallet grep "scrapbooking" om seg i USA. MarkTwain hadde tatt patent på en scrapbook som var "preglued", og solgte den med argumentet at den ville føre til mindre banning over at limkrukken ikke ble funnet når man trengte den. Et slags selvklebende album, altså, i 1877. Men mange gjenbrukte gamle bøker. Å gjøre dem om til scrapbooks reddet dem (kanskje) fra glemselens hav.


.

Jeg laget to scrapbooks da jeg var et år i USA på 60-tallet.
Jeg har aldri skrevet dagbok, men i USA var det et slags imperativ at man skulle dokumentere det som skjedde i en scrapbook. Bilder, utklipp, skrevet tekst og mementos. De to scrapbooks gir meg glede i dag. Kanskje denne bloggen også vil det om noen år...

Godt nyttår fra Storhaug!

Fyrverkeriet er over (det var forresten flott, felles oppsending fra Varden), champagnen er i ferd med å miste fusen, men det nye året i gang!!!

Soveig og jeg sitter her og lurer på om vi skal legge oss, gamle damer som vi er. Men jeg tror ikke det, ikke ennå.