Slørdans og sirenesang - OL i Oslo 2022

Hvis det ikke hadde vært så deprimerende og desillusjonerende kunne det sikkert oppleves fascinerende å følge det som nå skjer for å presse fram et ja til OL i Oslo 2022. Det handler om å vinne et flertall i Stortinget mot et flertall i folket. Regner med at alle partier som ikke ennå har bestemt seg er utsatt for et ualminnelig sterkt press fra en godt organisert og millionfinansiert ja-side, med First House som sin produsent av slørdans og sirenesang, altså villedning, faktavridning og forskjønning.

De har vekselsvis prøvd å sminke det gamle liket IOC og forsikre om at det vil gjenoppstå i ny og bedre versjon etter at de er blitt utsatt for Oslo2022s positive og uimotståelige påvirkning. Liksom. Når folk ikke har latt seg lure av dette, prøver de seg med lokkemidler som bedre folkehelse, bedre miljø, en bedre verden, mer menneskerettigheter (siste på banen fra KM Bondevik), nye arbeidsplasser, nye lærlingeplasser, nye anlegg som alle vil ha glede av, og "Hei folkens! Dette blir gøy! Folkefest! Juhu!"

Det var riktignok ikke et sjakktrekk å la en sutrende Heiberg tre fram i dagslys fra skyggeverdenen han ellers befant seg i, her forleden, men det kan være et tegn på at de vet at seieren er i boks, uansett.

Dessverre er nei-siden bare organisert i noen Facebook-sider, riktignok med aktive og dyktige enkeltpersoner.

https://www.facebook.com/NeiTilOslo2022?fref=ts

Men de har ikke millioner og PR-rådgivere. Dermed blir det vanskeligere å drive lobby-virksomhet mot partier og Storting. Dette er en ubalanse som overhodet ikke speiler realitetene i saken.

Av de ubestemte er KrF nå ute med en slørdans av ypperste merke - de vil gå inn for et OL dersom IOC ikke får skattefritak. Problemet er bare at de må stemme for FØR de vet hva betingelsene blir. Og bordet fanger, som alltid. Dermed mener de kanskje å ha ryggen fri uansett, de er både for og i mot nor som er umulig i denne saken. Hvis man ikke tåkelegger og driver symbolpolitikk, og det er jo akkurat det som skjer. Jeg tar det som et klart signal om at de vil stemme ja, med det forbehold. Når det forbeholdet om et år eller to ikke innfris, hva da, KrF? Da har allerede bordet fanget så mange at det ikke betyr noe hva dere mener. Smart trekk, men dessverre for smart.

Jeg stoler i alle fall ikke på Arbeiderpartiet etter at Jonas, Raymond og Gerd har gått sterkt ut med "Ja, dette må vi få til dere!"  LO-leder Gerd Kristiansen oppsiktsvekkende nok uten å ha behandlet det i noe organ i den demokratiske og mektige fagorganisasjonen hun representerer. Det nytter ikke da å si "Jeg representerer bare meg selv i dette". Min tillit til hennes demokratiske vurderingsevne er nå helt på bånn.



NRK opptrer som vanlig som mikrofonstativ for Ja til OL. Senest i politisk kvarter i morges, der bare ja-folk fikk slippe til. Ingen nei-folk var representert. Av og til er det kanskej bra at bare 5% av befolkningen hører på P2.

Så jeg er pessimist. Selv om jeg tenker på 1972 og 1994 - der var hele maktapparatet og et stortingsflertall for EEC/EU og flertallet i folket var av en annen oppfatning. Det var nemlig noen viktige forskjeller: Nei-siden var godt organisert og det ble folkeavstemninger begge gangene. Hvis Stortinget skulle ha avgjort saken hadde vi vært EU-medlemmer i dag.

Krigens uutholdelige letthet

Aslak Sira Myhre har i dag et innlegg i Dagsavisen om det positive ved krigsfrykten under den kalde krigen, han argumenterer med at det førte til at land og folk ble mer tilbakeholdne med krigslysten. I motsetning til nå.
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread305722/#post_305722


Jeg er født i 1947 og har dermed vokst opp i skyggen av Krigen. Det var mye snakk om den, og rasjoneringskortene lå fortsatt i kjøkkenskuffen. Samtidig var det optimisme og fremtidstro, nå kunne det bare gå en vei, og det var oppover. Krigen var over, og ingen kunne tenke seg eller ønske en ny, selv med de klare motsetningene som hadde etablert seg i etterkrigsverdenen.

På 60-tallet bodde jeg nær den sovjetiske grensen. Kan ikke huske at vi var redde for krig med den mektige naboen, det var kanskje underforstått. Så var det ikke så lenge siden krigens slutt, og da ble jo Sovjet sett på som frigjørere i Finnmark. Mange i Kirkenes hadde også  vært partisaner og kjempet sammen med sovjetiske styrker mot tyskerne.

Det jeg imidlertid husker er frykten for de kjernefysiske sprengningene på Novaja Semlja. Hva med om det ikke var nok tilfluktsrom, om det ville føre til radioaktiv melk og vi alle ville bli syke og eventuelt dø som et resultat av det? Det var en veldig konkret frykt - og et resultat av den kalde krigen. Husker jeg skrev en litt ha-stemt novelleaktig stil som jeg kalte "Tilfluktsrommet". Fikk bare G+..

(High school picture 1966)

Midt på 60-tallet var jeg ett år i USA som utvekslingsstudent, i en liten by i  Iowa, i det ultimate Midtvesten der innvandra skandinaver, tyskere og hollendere dominerte med sin lutheranske/reformistiske  forståelse av verden. Vietnamkrigen raste, Lyndon B Johnsen var president.

I Ogden, Iowa, var budskapet i skole og media temmelig klart: kommunismen var bare ond, de amerikanske idealer og samfunnsorden var bare gode. Og det var nødvendig å kjempe for disse idealer, om så i en krig i en fjern og ukjent del av verden. Flere av guttene som gikk ut av high school sammen med meg, vervet seg eller ble "drafted" til denne krigen mot ondskapen. Krigen var imidlertid langt borte, og det var først da jeg kom tilbake til Norge at jeg riktig  forsto hva det gikk i. Jeg ble en krigsmotstander.

Vietnamkrigen tok slutt, og verden og jeg trakk et lettelsens sukk.

Min mest personlige opplevelse av krigsfrykt var i 1979. Da gikk Sovjet inn i Afghanistan, Kina gikk inn i Vietnam. Alt dette var langt borte. Likevel førte det til en angst, en ubalanse i meg. Jeg satt der med en nokså ny jentebaby og en annen datter på 7 år, og jeg husker at jeg tenkte: "Hvordan skal jeg klare å beskytte dere stakkars små i denne krigerske og voldelige verden?". Jeg var rett og slett redd. Det var aldri snakk om at Norge skulle bidra i disse konfliktene den gangen, men likevel var jeg redd. Verden var ikke fredelig. Krig var fortsatt mulig. Og jeg hadde noen å beskytte.

I 2003 bodde jeg i London og gikk i tog med 1 million andre i protest mot Irak-krigen - under banneret "NOT IN MY NAME". Nå har protestene stilnet. Irak er i oppløsning. Krigen var basert på løgn. Hva har skjedd? Hva har vi lært?

Krig er fortsatt krig, men kalles nå gjerne noe annet. Vi lever tross alt i eufemismenes tid.
Krigens retorikk er imidlertid tidløs og alltid lett gjenkjennelig.

Jeg kjenner ikke nå på den personlige angsten jeg følte i 1979, men jeg er bekymret, urolig og sint. Jeg stoler ikke på lederne. Det er blitt så lett - vi går til krig uten diskusjon og refleksjon. Argumentene er de samme, det er for å beskytte uskyldige mennesker mot overgrep og vold, men resultatet er altfor ofte kaos og mer vold og konflikt. Og en ting er retorikken, en annen ting er andre bakenforliggende motiver.

Finnes det virkelig ikke andre løsninger?