Krigens uutholdelige letthet

Aslak Sira Myhre har i dag et innlegg i Dagsavisen om det positive ved krigsfrykten under den kalde krigen, han argumenterer med at det førte til at land og folk ble mer tilbakeholdne med krigslysten. I motsetning til nå.
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread305722/#post_305722


Jeg er født i 1947 og har dermed vokst opp i skyggen av Krigen. Det var mye snakk om den, og rasjoneringskortene lå fortsatt i kjøkkenskuffen. Samtidig var det optimisme og fremtidstro, nå kunne det bare gå en vei, og det var oppover. Krigen var over, og ingen kunne tenke seg eller ønske en ny, selv med de klare motsetningene som hadde etablert seg i etterkrigsverdenen.

På 60-tallet bodde jeg nær den sovjetiske grensen. Kan ikke huske at vi var redde for krig med den mektige naboen, det var kanskje underforstått. Så var det ikke så lenge siden krigens slutt, og da ble jo Sovjet sett på som frigjørere i Finnmark. Mange i Kirkenes hadde også  vært partisaner og kjempet sammen med sovjetiske styrker mot tyskerne.

Det jeg imidlertid husker er frykten for de kjernefysiske sprengningene på Novaja Semlja. Hva med om det ikke var nok tilfluktsrom, om det ville føre til radioaktiv melk og vi alle ville bli syke og eventuelt dø som et resultat av det? Det var en veldig konkret frykt - og et resultat av den kalde krigen. Husker jeg skrev en litt ha-stemt novelleaktig stil som jeg kalte "Tilfluktsrommet". Fikk bare G+..

(High school picture 1966)

Midt på 60-tallet var jeg ett år i USA som utvekslingsstudent, i en liten by i  Iowa, i det ultimate Midtvesten der innvandra skandinaver, tyskere og hollendere dominerte med sin lutheranske/reformistiske  forståelse av verden. Vietnamkrigen raste, Lyndon B Johnsen var president.

I Ogden, Iowa, var budskapet i skole og media temmelig klart: kommunismen var bare ond, de amerikanske idealer og samfunnsorden var bare gode. Og det var nødvendig å kjempe for disse idealer, om så i en krig i en fjern og ukjent del av verden. Flere av guttene som gikk ut av high school sammen med meg, vervet seg eller ble "drafted" til denne krigen mot ondskapen. Krigen var imidlertid langt borte, og det var først da jeg kom tilbake til Norge at jeg riktig  forsto hva det gikk i. Jeg ble en krigsmotstander.

Vietnamkrigen tok slutt, og verden og jeg trakk et lettelsens sukk.

Min mest personlige opplevelse av krigsfrykt var i 1979. Da gikk Sovjet inn i Afghanistan, Kina gikk inn i Vietnam. Alt dette var langt borte. Likevel førte det til en angst, en ubalanse i meg. Jeg satt der med en nokså ny jentebaby og en annen datter på 7 år, og jeg husker at jeg tenkte: "Hvordan skal jeg klare å beskytte dere stakkars små i denne krigerske og voldelige verden?". Jeg var rett og slett redd. Det var aldri snakk om at Norge skulle bidra i disse konfliktene den gangen, men likevel var jeg redd. Verden var ikke fredelig. Krig var fortsatt mulig. Og jeg hadde noen å beskytte.

I 2003 bodde jeg i London og gikk i tog med 1 million andre i protest mot Irak-krigen - under banneret "NOT IN MY NAME". Nå har protestene stilnet. Irak er i oppløsning. Krigen var basert på løgn. Hva har skjedd? Hva har vi lært?

Krig er fortsatt krig, men kalles nå gjerne noe annet. Vi lever tross alt i eufemismenes tid.
Krigens retorikk er imidlertid tidløs og alltid lett gjenkjennelig.

Jeg kjenner ikke nå på den personlige angsten jeg følte i 1979, men jeg er bekymret, urolig og sint. Jeg stoler ikke på lederne. Det er blitt så lett - vi går til krig uten diskusjon og refleksjon. Argumentene er de samme, det er for å beskytte uskyldige mennesker mot overgrep og vold, men resultatet er altfor ofte kaos og mer vold og konflikt. Og en ting er retorikken, en annen ting er andre bakenforliggende motiver.

Finnes det virkelig ikke andre løsninger?