Den skifter hver dag. I dag snør det. Gruer meg til Urban Sjøfront skal vokse opp som giftige kjempehøye paddehatter rett i glaningen og ta fra meg både himmelen og Ryfylke. Unngår å lese om planene når det dukker opp i avisen. Kall meg struts, men jeg hørte akkurat på radioen i dag at personer som bekymrer seg, blir fete... !! I tillegg må ikke kvinner spise sukker leste jeg på nettet i morges. Hva skal en stakkar gjøre? Av og til kan det være sunt å stikke hodet i sanden.
Har vært hjemme i påsken i år. Det har vært godt, men jeg merker en viss rastløshet når jeg ikke klarer å få gjort det jeg har satt meg fore eller bare slappe skikkelig av. Pensjonisttilværelsen er nok ikke noe for meg - ennå.
Apropos radio. Radioen er alltid med meg når jeg har fri og er hjemme. Selv om den med jevne mellomrom forårsaker et økt adrenalin-nivå. Astri anbefaler meg å skifte kanal, så nå prøver jeg å høre på P1 i dag. Skifter ellers mellom P2 og Alltid nyheter, der den siste er et oppkok av det som tidligere har vært på P2. Dermed blir variasjonene minst halvert og gjentakelsene minst fordoblet. Noen programmer irritererer meg dessuten i utgangspunktet. Ha-stemte reportasjer uten et eneste streif av humor eller humør. Siden jeg ikke ønsker å være injurierende skal jeg ikke nevne navn, men "Sånn er livet" kan være en god kandidat mange ganger.
Så er det "Kunstreisen" som av en eller merkelig grunn får fortsette år etter år. Programmet kunne vært interessant, men der er jo kun EN kunsthistoriker som får drive sin belæring med en beundrende kvinnelig elev (under dekke av programleder) ved sine føtter. Dennes rolle er å komme med anerkjennende "Mmmm" eller ta seg av den følelsesmessige siden av saken "Her var det vakkert" osv. Kan man ikke snart få inn flere aktører i et kunstprogram som dette? Eller er de to personene ansatt på livstid for å inneha akkurat disse sementerte rollene? Say no more..
Dermed har jeg fått opp adrenalin-nivået også i dag. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller var det omvendt?
God påske!
